Oppdatert informasjon relatert til Covid-19 Les mer

Historier fra virkeligheten

Hollister Continence Care er forpliktet til mennesker og til å hjelpe dem å styrke sine liv. Det begynner med brukerstyrt forskning og utvikling, kombinert med en lang tradisjon med tekniske fremskritt og dedikerte fagfolk som forstår viktigheten av helseprodukter av høy kvalitet når det gjelder å gjenvinne og opprettholde et selvstendig liv. Følgende brukervurderinger kommer fra reelle medlemmer av Hollister Continence Care-fellesskapet – produktbrukere, pårørende eller klinikere – som er engasjert i livet. Disse menneskelige interessehistoriene demonstrerer vårt hovedprinsipp: Mennesker først.

Timm Seestadt, Tyskland

Bruce Springsteen er på radio med sangen "Dancing in the Dark" mens passasjervanen suser av gårde langs den tyske Autobahn mot Heidelberg. I bilens baksete sitter 17-åringen Timm Seestadt bak sine foreldre. Han leser en bok i det svake lyset sent på ettermiddagen. The Book of Basketball, av den amerikanske sportsjournalisten Bill Simmons, er ikke på pensumlisten på Timms skole i Hannover. Men Timms liv, på og utenfor skolen, dreier seg om sport. Timm drømmer om en dag å bli mester på en OL-scene, hvor medaljene rundt halsen hans vil skinne i gull.

Likevel er Timm annerledes enn mange andre unge idrettsutøvere fra hele verden som drømmer om OL-medaljer. Timm ble født med ryggmargsbrokk og har vært i en rullestol siden han var 4 år gammel.

"Seks uker før Timm ble født, visste vi at han hadde spina bifida", sier Annelie Seestadt, Timms mor. "Barnesykehuset i Hamburg er veldig bra, så vi visste på forhånd at det var et problem, noe som ga oss tid til å forberede oss. Vi visste at vi ikke kunne se for langt fremover, og vi visste at vi kom til å måtte forholde oss til hver dag som den kom. Dagen Timm ble født, hadde han sin første operasjon."

Sykehuspersonalet i Hamburg satte Annelie og Peter Seestadt, Timms far, i kontakt med en støttegruppe for andre foreldre som har barn med spina bifida. Sytten år senere, er Seestadts fortsatt i kontakt med mange av folkene fra at støttegruppen. "Dette er menneskene som forstår", sier Peter. "Det var utfordrende de første årene, men vi hadde hjelp fra sykehuset og fra andre folk som har vært med oss på denne reisen."

Timm er det andre barnet født til Annelie og Peter Seestadt. Timms bror, Klaas, er tre år eldre enn Timm, ble født uten helseproblemer og hadde heller ingen komplikasjoner. "Folk spør selv i dag hvor vi klarte å takle det å ha ett barn som hadde slike helseproblemer" sier Annelie. "Men vi så det egentlig ikke på denne måten. Vi så det ikke som så vanskelig. Det var bare livet – bare normalt liv."

"Timm har alltid hatt hastverk", sier faren hans smilende. "Helt fra begynnelsen likte Timm alltid å kjøre veldig fort i rullestolen sin. Han kjørte veldig fort i nedoverbakke – og uten bremser! Han var bare 4 år gammel og kjørte allerede raskt rundt overalt, så vi var på utkikk etter noe som kunne være mer kontrollert."

Da Timm var 7, registrerte Annelie ham på en sportsworkshop for folk i rullestol. Workshopen ble ledet av én av Tysklands mest kjente paralympiske medalvinnere i rullestolracing, Heinrich Köberle. Siden denne første workshopen har Heini og hans kone Gudrun ikke bare blitt Timms mentorer, men også hans trenere, rådgivere, fortrolige støtter og venner. Det var etter denne første workshopen Timm fikk sin første racingrullestol – en gave fra Heini og Gudrun Köberle.

"Jeg tenkte at racingrullestolen var utrolig kul", sier Timm. "Den hadde bare tre hjul og så veldig rask ut. Jeg var veldig spent, og jeg innså at det var det jeg ønsket å gjøre – å drive med racing og kjøre så fort jeg bare kunne."

Denne første racingrullestolen ble faktisk utformet som en rullestol for voksne, så Timms far måtte tilpasse den for sin syv år gamle søn. Nå som Timm er eldre, jobber han sammen med faren sin på rullestolene, for å få frem hvert aspekt ved mulig ytelsespotensiale. Det er den eneste måten Timm kan drive med racing på.

Timm har racet med sine rullestoler over hele Tyskland og i land over hele Europa. Han har drevet med racing i Dubai, Irland, Japan og USA. Timms første internasjonale medalje i rullestolracing kom i 2009 på junior-VM i Sveits – en bronsemedalje i 800 meter. I 2010, i en alder av 16, racet Timm under sin første maraton, Oita internasjonale rullestolmaraton i Oita, Japan. Timm var den yngste raceren til å fullføre blant topp 100.

"Mer enn noe annet", sier Timm, "har det å være involvert i idrett hjulpet meg å komme forbi min funksjonshemming og gjort det mulig for meg å fokusere på mine evner. Jeg har lært fra andre mennesker i rullestol hvordan jeg skal leve livet mitt, og hvordan man holder seg frisk. Jeg er takknemlig for familien min og for folkene i mitt liv som Heini og Gudrun samt andre rullestolidrettsutøvere jeg har møtt. Jeg har lært fra dem alle. Heini lærte meg til og med å komme med ned trapper i en rullestol", sier Timm. De blå øynene hans glitrer mens han gliser bredt. "Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal komme meg opp trapper i en rullestol enda – men jeg jobber med saken."

På skolen er Timm en god student og klarer å fokusere like mye på det akademiske som han fokuserer på sport. Han går på Lotto Sportinternat-sportsinternatskole i Hannover. Skolen er én av Tysklands beste akademiske institusjoner og idrettstreningsakademier, og har fokus på sportsdrømmene og de faglige ambisjonene til unge utøvere som enten er funksjonsfriske eller har fysiske funksjonshemninger.

"På denne skolen", sier Timm, "kan elevene designe sin egen læreplan. Jeg har ikke bestemt meg ennå hva jeg skal studere, men de har sportsledelse og markedsføring, idrettsmedisin og trening, og til og med sportsjournalistikk. Mitt hovedfokus akkurat nå er å være i Rio de Janeiro i 2016."

Rio de Janeiro er vertsbyen for Sommer-OL og paralympiske leker i 2016. Timm Seestadt planlegger å være der for å representere Tyskland på den internasjonale olympiske scenen.

Det er sent på kvelden når Seestadts van endelig kommer frem i Heidelberg. Timm og foreldrene hans er slitne etter en lang kjøretur, men de er klare for neste dag og spente på neste race. Det handler ikke bare om Heidelberg-maratonen, det handler om racet for livet som de kjører sammen med kjærlighet og uten anger. På racedagen i Heidelberg er Timm igjen på pallen, der han vinner sølvmedaljen.

"Moren min fortalte meg at jeg en gang da jeg var veldig ung, spurte: Hvorfor meg?", sier Timm. "Hvorfor er jeg i en rullestol?" Nå stiller jeg aldri dette spørsmålet. Hvis det er én ting sport har vist meg, er det at et godt liv er mulig i denne verden for meg. Jeg kan være uavhengig, og jeg kan leve livet på mine egne premisser."