Oppdatert informasjon relatert til Covid-19 Les mer

Historier fra virkeligheten

Hollister Continence Care er forpliktet til mennesker og til å hjelpe dem å styrke sine liv. Det begynner med brukerstyrt forskning og utvikling, kombinert med en lang tradisjon med tekniske fremskritt og dedikerte fagfolk som forstår viktigheten av helseprodukter av høy kvalitet når det gjelder å gjenvinne og opprettholde et selvstendig liv. Følgende brukervurderinger kommer fra reelle medlemmer av Hollister Continence Care-fellesskapet – produktbrukere, pårørende eller klinikere – som er engasjert i livet. Disse menneskelige interessehistoriene demonstrerer vårt hovedprinsipp: Mennesker først.

Susan Krinsky: Kliniker innen kontinenspleie, USA

Det finnes noe man kan beskrive som moderlig forutviten. Mødre bare vet.

"Moren min visste mer om oss enn vi visste om oss selv", sier Sue. "Jeg vil faktisk si at det gjør hun fortsatt. Hun visste at jeg kom til å bli sykepleier, at søsteren min ville bli lærer, samt at broren min skulle bli vellykket. Hun hadde rett på alle tre punkter."

Sue jobbet frivillig som pasientvenn på Fordham Hospital i Bronx da hun gikk på videregående. Hun fant ut at det å ta seg av andre var helt naturlig for henne. Hun er ikke det minste pysete eller skremt. Som frivillig har hun overøst pasienter med oppmerksomhet, snakket med dem, sunget for dem, lyttet for å styrke deres livsmot, klemt dem, og vært deres venn. Moren hennes hadde rett. Sue ble født til å være sykepleier.

"Den beste måten å forutse fremtiden på, er å skape den."

Vi trenger alle noen som tror på oss, spesielt når vi finner det vanskelig å tro på oss selv. Noen som ikke gir sympati, men heller oppmuntring. Noen som utfordrer oss, uopphørlig. Sue er en slik person. Iveren, engasjementet og kunnskapene hun bringer inn i sitt yrke, er like mye et mål på hennes karakter som på hennes etos.

Sue fullførte videregående skole i en alder av 16 og måtte vente et år (da hun selvmotsigende tok en jobb på Wall Street) før hun var kvalifisert til å søke på en sykepleierhøyskole. Hennes første jobb som autorisert sykepleier var under fødselspermisjon. Hun var 19.

"Jeg visste at jeg ville ha barn, så jeg tenkte burde finne ut mer om babyer."

Etter det jobbet hun innen pediatri. "Innen da hadde jeg to barn, og jeg måtte vite hvordan jeg skulle ta vare på dem når de ble syke."

Sue har innehatt nesten hver eneste stilling som er tilgjengelig for en autorisert sykepleier innen akuttbehandling, inkludert telemetri, ortopedi, kritisk pleie og nå, rehabilitering. Hun har tittelen CRRN (Certified Rehabilitation Registered Nurse) og jobber ved HealthSouth Sunrise-rehabiliteringssykehuset i Sunrise, Florida – en stilling hun har hatt de siste 23 årene.

Fasilitetens gymsal for dagsrehabilitering, hvor hun jobber, yrer med aktivitet. Fysioterapeuter samt yrkes- og taleterapeuter håndtere pasienter med medisinsk komplekse nevrologiske problemer: hjerneskader, ryggmargsskader og slag. Atmosfæren preges av determinasjon, innsatsvilje og små seire. En mann ifølge med sin terapeut utviser dyp konsentrasjon. Leppene hans er snurpet sammen, øyne blunker ikke. Han sparker den ene ustø foten ut foran den andre, der han lærer på nytt hvordan han skal gå.

En ung gutt, fastspent en gåstol og vendt mot et speil i full lengde, følger med på at maskinen ambulerer bena hans for å vekke minnet om gåing.

"Selv om gange er et ikke innlært atferdsmønster som er uavhengig av hukommelse, kan utløsing av minnet gjennom vedvarende visuelle og fysiske signaler lette innlæring av hvordan man skal gå."

En kvinne som sitter ved et bord, kaster tilbake hodet og klapper triumferende med hendene etter å ha fullført en øvelse med lisseknyting.

I 2007 gikk Sue sammen med to unge menn – Alex, en paraplegiker, og John, en kvadriplegiker – og grunnla Spinal Cord Injury Support Group (SCISG).

"Ingen kan snakke med en formann som en annen formann."

Mesteparten av de første fire årene siden da har gruppen, som møtes én gang i måneden, hatt over 300 medlemmer.

Takket være deres innsats er det nå støttegrupper i tre fylker i Sør-Florida: Miami, Fort Lauderdale og Ocala.

Akkurat som Sue fant sitt kall i en alder av 14, følger de som aktivt deltar i støttegruppen, et indre kall om å stå til tjeneste. En slang ung mann presenterer seg på gruppenivå og snakker om motorsykkelulykken som gjorde ham bundet til en rullestol. "Jeg et bedre menneske på grunn av det", sier han. Kallet hans har kommet også.

"Vi tjener vårt daglige brød på grunnlag av det vi får, men lever av det vi gir." – Winston Churchill

Sues kontor ved SCISG er fullt av fotografier ("Det var da 12 av oss fra støttegruppen, sammen med 60 funksjonsfriske frivillige, dro på tandemfallskjermhopping for å samle inn penger til gruppen vår."), trofeer (blant dem årets ansatt ved HealthSouth National) og kunngjøringer – en fra ordførerkontoret i Sunrise der oktober erklæres som "ryggmargsbevissthetens måned" (ordføreren var for øvrig behjelpelig med å hjelpe å etablere Sunrise Suns, et uavhengig rullestolbasert basketballag som Sue hjalp å starte, ved å donere $2000 for a chair and rallying others to do the same) – innumerable tchotchkes – including a key ring with a miniature toilet that makes a flushing noise when you press the tiny handle – clippings and sayings and gifts – above her desk hangs a small painting of a palm tree silhouetted against a canary yellow background, made and given to her by a patient (“When the person I’m talking to is stressed, I tell them to focus on it for a few minutes and breathe.”) – stacks of notebooks, piles of paperwork, a computer – and one lone plant – a spiralling Lucky Bamboo growing, as these plants do, against the odds.

Sue velger å jobbe lange arbeidsdager, inkludert de fleste helgene. Hennes "ta styringen"-holdning er forplanter seg videre og smitter alltid over på pasientene hennes. "Omsorg er ikke det samme som å skjemme bort", sier hun nøkternt. "Pasienter kan ikke bli bedre ved ønsketenkning. De må jobbe for det." Hun tar en pause et øyeblikk og legger deretter til ettertrykkelig "De må ønske å jobbe for det." Øynene hennes glimter når hun smiler, noe hun gjør nesten hele tiden. Sues drøm er å åpne et ressurs- og rekreasjonssenter for uføre i Broward County, Florida. Med hennes iherdighet vil dette være enda en av hennes drømmer som går i oppfyllelse.

"Jeg kunne ikke ha gjort det uten henne", sier innfødte Christine fra Florida, hvis kastanjebrune skjønnhetstrekk og åpenbare indre styrke står i sterk motsetning til den grusomme forbrytelsen som ble begått mot henne – en forbrytelse som knuse hennes bein, men ikke hennes ånd, og som etterlot henne lam fra livet og ned.

"Sue er heltinnen min", sier Christine beundrende. "Nei", svarer Sue, "du er min."