Oppdatert informasjon relatert til Covid-19 Les mer

Historier fra virkeligheten

Hollister Continence Care er forpliktet til mennesker og til å hjelpe dem å styrke sine liv. Det begynner med brukerstyrt forskning og utvikling, kombinert med en lang tradisjon med tekniske fremskritt og dedikerte fagfolk som forstår viktigheten av helseprodukter av høy kvalitet når det gjelder å gjenvinne og opprettholde et selvstendig liv. Følgende brukervurderinger kommer fra reelle medlemmer av Hollister Continence Care-fellesskapet – produktbrukere, pårørende eller klinikere – som er engasjert i livet. Disse menneskelige interessehistoriene demonstrerer vårt hovedprinsipp: Mennesker først.

Heinrich Köberle, Tyskland

Det finnes folk som bor på et fjell hele livet. De driver med jordbruk, gjeting og husholdning. Livene deres er vanligvis ensomme – til og med samboernes liv kan beskrives på denne måten. Kanskje det er den rungende stillheten som er typisk for høyder over tregrensa, der ekko gjengis kilometer etter kilometer med jamrende, vindfulle lyder. I fjellene er ensomheten en sann sang.

Heini vokste opp i Obermaiselstein, nær Oberstdorf i Tyskland. Fjellet hans (fjellboere tar eierskap over sine fjell) stiger 1700 meter over havet. Heini visste hvordan han skulle komme seg rundt på dette fjellet, like godt som en omstreifende gjeter. I likhet med det faren hans gjorde, og hans fars far gjorde, holder broren hans familiegården gående. Den er nå et ombygd gjestehus for reisende.

1969. Heini, som hver og en av hans mannlige samtidige, er forpliktet til å la seg verve i de tyske væpnede styrker. Som den sterke smidige høylenderen som han er, er Heini tilordnet til elitestyrken Gebirgsjäger, i Mittenwald, et fjellinfanteri bestående av 15 elitesoldater, hvis ferdigheter inkluderer fjellklatring og skigåing. Han lærer verdien av teamarbeid og disiplin – verdier som livet hans baserer seg på fra dette punktet.

Hell oppstår av ulykke (forutsatt at man er disponert for å se ting på denne måten, ikke alle er det). "Vi trenger alle flaks", sier Heini, hvis lys blå øyne glitrer som en fjellbekk i solen. "Det er veldig vanskelig å komme seg gjennom livet uten det." Gudrun er en manifestasjon av Heinis flaks, og vice versa. De møttes på en lokal pub. Han satt ved et bord, mens hun akkurat var ferdig på håndballbanen og hadde kommet inn for å ta en drink med vennene sine. Samtalen fløt lett for dem begge denne kvelden i 1971, og skjebnen bestemte.

To år tidligere, en tidlig morgen midt i mai, på en smal landevei, slynger Heini seg gjennom en tykk skog av tynnede trær. Frontlyktene hans skjærer gjennom skyggedypet. Firesylindersmotoren klaprer, og dekkene snurrer. Mer fart. En skarp sving. Moren hans kommer aldri over det. Hun ber om et mirakel, som om han ikke lenger er hel. Hun drar på en pilegrimsreise til Lourdes. Returnerer igjen og igjen til Altötting, i Bavaria, for å bønnfalle den sorte madonna. "Hjelp sønnen min", trygler hun, "Helbred ham".

Bilen sklir ut av kontroll rundt svingen og velter. Heini blir liggende maltraktert og forvridd ved siden av veien, bevisst, men ubevegelig. Nakken hans er brukket. Han er fullstendig lammet. Han føler ingenting. Han vet han aldri vil føle noe igjen, verken sand som gnisser mellom tærne, eller den jevne, svale fornemmelsen av et Bakelite-ratt i håndgrepet – ingenting, bortsett fra brisen som stryker hans forslåtte ansikt, og bortsett fra følelsene som er domenet til det menneskelige hjertet. Solen skinner lavt på himmelen, veien er rolig, og omgivelsene er stille. Heini vet at livet hans er forandret for alltid av skjebnens raske, vilkårlige gang. Han vet også at han kommer til å stå på.

"Livet er hva du gjør det til."

Han ta farvel med fjellet sitt. Det blir ikke noe mer klatring, ingen flere fjellturer, ikke noe mer skigåing. Men det kan ikke kan forutse i dette øyeblikket, er at høydene han har kjent, vil bli høyder av et annet slag. Moralske høyder. Åndelige høyder. Høyder av atletisk prestasjon. Toppen av kjærlighet.

Etter år med inderlig bønn omfavner Heinis mor mirakelet at Heini grep denne skjebnesvangre ettermiddagen. Ikke bare hadde sønnen hennes overlevd, ikke bare klarte han seg mot alle odds (legene spådde at Heini ville leve ytterligere fem år, ti år i beste fall) – Heini blomstret. Han blomstrer fremdeles.

1984, Stoke Mandeville, Storbritannia. Første gang en 1A-maraton for menn for idrettsutøvere i rullestol avholdes under de paralympiske lekene (1A er kategorien for de mest alvorlig funksjonshemmede idrettsutøverne, som Heini, som er en C5/6-kvadriplegiker). Heini var den eneste som fullførte, og vant sin første av fire påfølgende gullmedaljer under dette paralympiske arrangementet: Stoke Mandeville 1984, Seoul 1988, Barcelona 1992 og Atlanta 1996. Han gjennomførte sin siste paralympiske rullestolmaraton i Sydney 2000, der han vant sølvmedalje. Alt i alt har Heini konkurrert i mer enn 160 maratoner og gateritt rundt om i verden. Han spant sin beste tid under Berlin-maratonen i 1995, der han satte verdensrekord i sin kategori med tiden 2:23:08.

Heini og Gudrun – livslange partnere, ledsagere, elskere, sjelefrender, venner. De erkjenner villig lykken de deler, og har samme livssyn.

"Vær forandringen du ser etter."

På vegne av det tyske rullestolidrettsforbundet jobber Heini og Gudrun med, og trener, junioridrettsutøvere i rullestol. De er rollemodeller for egenskaper som ansvar, determinasjon, dyktighet mot og innsatsvilje. De er rollemodeller for de samme kvalitetene under idrettsworkshops utformet spesielt, men ikke utelukkende, for enkeltpersoner som nylig har begynt å bruke en rullestol. De mener at idrett handler om mer enn å vinne. "Medaljer mister sin glans. Tilhørighetsbånd, vennskap og det å inspirere andre til å få frem det de har inni seg – dette tingene som betyr noe, ting som varer." De reiser nå jorda rundt sammen for å besøke de mange vennene de har fått rundt om i verden i løpet av sine 39 år sammen. Heini fungerer som en motiverende trener, og Gudrun administrerer detaljene. "Jeg er ikke en trener", sier Heini med karakteristisk beskjedenhet, og legger til med et smil "Jeg deler mine erfaringer, fra toalettet til banen."

"Det sies at stoltheten til fjellboere er urokkelig. Det er en verdig stolthet født av ydmykhet. Vissheten om at fjellet får det som det vil."

Og med ydmykhet kommer håp. Av alle tingene Heini og Gudrun bringer til personene de arbeider og samhandler med, er håp den mest verdifulle, fordi håp skaper muligheter. "Die Hoffnung stirbt zuletzt." Håpet dør aldri. Noen ganger trenger vi imidlertid å bli minnet om dets potensial til å helbrede.

"Gaven er å vite at du er muligheten. Du er den som kan få ting til å skje. Gjør jobben, så vil belønningen følge."