Oppdatert informasjon relatert til Covid-19 Les mer

Historier fra virkeligheten

Hollister Continence Care er forpliktet til mennesker og til å hjelpe dem å styrke sine liv. Det begynner med brukerstyrt forskning og utvikling, kombinert med en lang tradisjon med tekniske fremskritt og dedikerte fagfolk som forstår viktigheten av helseprodukter av høy kvalitet når det gjelder å gjenvinne og opprettholde et selvstendig liv. Følgende brukervurderinger kommer fra reelle medlemmer av Hollister Continence Care-fellesskapet – produktbrukere, pårørende eller klinikere – som er engasjert i livet. Disse menneskelige interessehistoriene demonstrerer vårt hovedprinsipp: Mennesker først.

Hans Peter Thomas, Tyskland

"En høy, slank mann kledd i en regnfrakk, med hodet bøyd inn i vinden, går gjennom det ellers tomme brosteinstorget mens han holder en svart instrumentkasse. Han er på vei mot Concertgebouw. Ut fra konturene til hans koffert er det en tuba han spiller. Ut av ingensteds dukker det opp en ung jente, tilsynelatende upåvirket av kulden (hun har ingen jakke), som hopper opp ved siden av mannen der hun vifter med armene i været og flagrer med fingrene som en balinesisk danser."

Hans Peter var 3 år gammel da faren hans døde. Moren hans var ikke fremmed for tap og motgang. Hun var en modig kvinne, som alltid holdt motet oppe under vanskelige omstendigheter. Det var viktig for henne at hennes barn kjente lykke, og lykke ga hun dem i overflod. Hun lovet seg selv ikke å utlevere tristheten sin. Men den var det for hele verden å se, slik tristhet er, i den vanemessige dypheten av hennes blikk.

Hans Peter har opplevd en god del tap og motgang, men han hadde aldri brukt slike begreper for å beskrive sitt liv. Spør ham, så vil han fortelle deg at han er heldig, selv om han hadde innrømmet at han har ikke alltid var tilbøyelig til å se ting på denne måten.

"Den største lærdommen rammet oss hardt. Ikke alle er i stand til å komme seg", sier han. "Det er vanskelig å be om hjelp, noen ganger til og med å vite at du trenger hjelp, og enda verre å ta imot hjelp når den tilbys."

"En ung gutt går langs Atlanterhavets kyst og plukker opp sjøstjerner som har blitt vasket opp på sanden. Han kaster dem tilbake i havet mens han går. Et par kommer bort til ham og spør ham hva han holder på med, hvorpå han svarer: "Jeg redder disse sjøstjernene." Mannen ser opp og ned langs kysten og sier til gutten: "Men det er tusenvis av strandede sjøstjerner langs denne kysten. Du kan ikke redde dem alle." Gutten kaster en sjøstjerne tilbake i bølgene og svarer: "Jeg reddet denne."

Kjekk, følsom, sprek, med et strålende smil som lyser opp hans allerede lyseblå øyne, lever Hans Peter på mange måter en drøm. Hans elskede, som han deler livet med, er en kilde til inspirasjon og glede – den perfekte motstanderen også. Utfordringer er bra for sjelen. Hennes to barn, som nådde myndighetsalder etter å ha blitt tatt vare på av ham i betydelig grad, tenker på ham som sin far. Han er så heldig å kunne jobbe med gode mennesker, og de drar nytte av hans iherdighet og erfaring. Vi gir det vi gir, slik at andre kan leve. Han bygde sitt eget hus i det grøntinnhyllede sørvestlige Tyskland og har en annen bolig i Tyrkia – landet med hvit sand, blå himmel og turkist vann. Og selv om han åpent innrømmer at han noen ganger ønsker han hadde kontrollen over bena, bærer han ikke nag (et tidvis ønske er en praktisk tilstand for aksept).

Hans Peter verves i den tyske hæren i en alder av 19. Det tar ikke lang tid før kroppen begynner å vise tegn til svekkelse. Han faller. Han faller igjen. Og igjen. Den undersøkende legen kan ikke finne årsaken. Tilstanden hans forverres. Han mister kontrollen over blæren. Denne gangen oppdages en ondsinnet vekst som sitter fast i ryggsøylen hans. En operasjon følger. Den etterlater Hans Peter med svekket funksjonalitet, men ikke helt ufør. Han kan gå, men har mistet evnen til å løpe. Hans tjeneste i hæren er kort.

I løpet av de neste ti årene kommer to operasjoner til. "Det lærte meg tålmodighet og ydmykhet. Jeg lærte hva det vil si å være menneske." Så når Hans Peter, etter den fjerde operasjonen, ender permanent opp i rullestol, omfavner han sin nye situasjonen med nåden som kommer med hardt tilkjempet aksept.

"Barnet med den skinnende røde ballongen kommer bort til mannen for å spørre om han virkelig ikke kan gå. Påvirket av mannens svar, gir den lille jenta ham ballongen sin. "Kanskje du kan fly", sier barnet."

Barn sies å være naive. Idealistiske og urealistiske. Intet av synspunktene er helt sant. Meninger er uansett ubetydelige, og syn endres. Det er ikke noe naivt ved undring, og heller ikke noe urealistisk ved fantasi. Å kjenne undring er å lære seg å kjenne verden på nytt, om og om og om igjen. Et barn undrer uhemmet. En mann undrer og ser for seg muligheten.

"Naiv idealisme er en mektig kraft."